«Hva for et merkelig tema er dette å blogge om?»  tenker sikkert mange.
Eller kanskje fanger nettopp dette temaet din interesse fordi du plutselig får opp et bilde i hodet av en person du kjenner som er av den maskuline typen – både i form av kjønn, men kanskje også spesielt med tanke på følelser og hvordan han håndterer disse – på godt og vondt. For det er jo en kjent sak at enkelte menn har vanskelig for å uttrykke følelsene som oppstår når ting begynner å butte litt imot. De kan være åpne om følelser og tanker så lenge det er på den positive siden av følelsesskalaen, men straks det begynner å synke ned mot null og bikker under null og trekker seg ned på minussiden, så blir det straks verre å være åpen og meddelsom om følelser og tanker – selv med sine aller nærmeste.

Som Tankefeltterapeut har jeg til dags dato ikke hatt én eneste mann som klient! Bortsett fra min mann da – som villig har stilt kroppen sin til min disposisjon 😉 Det var jo forøvrig min første suksesshistorie, da jeg med tankefeltterapibehandling fikk ham til å slutte med snus etter å ha vært avhengig av nikotin i 35 år! Men det var en annen historie.
Som sagt – ingen menn har satt sine ben på mitt kontor – og det er ikke noe spesielt for oss tankefeltterapeuter. Dette gjelder for alle behandlere som jobber med følelser; det er kun noen få prosent menn og resten er kvinner. Og hvorfor er det sånn? Hvorfor er det så mye verre for en mann å strekke ut ei hånd og be om hjelp når han føler at han begynner å miste kontroll over livet sitt? Er dette genetisk og noe som er medfødt? Er det fordi han rett og slett er mann og at menn siden tidenes morgen skulle være den sterke og usårlige som skulle beskytte og verne om de rundt seg. Eller kan det skyldes noe som har skjedd en gang i livet som gjør at han sliter med å vise sin sårbarhet overfor andre – det være seg kollega, sjef, kone, kjærest, barn, venner, foreldre osv.

Svaret på dette kan man sikkert diskutere både langt og lenge – uten at man nødvendigvis finner svaret eller blir enige. Og det er heller ikke mitt poeng. Poenget mitt er nemlig at jeg vil at alle menn skal vite at det finnes hjelp der ute!
Ikke sitt med tankene og følelsene alene – det er sjelden en god løsning i lengden. Tør å åpne opp døra inn til deg selv – om enn bare bitte litt, slik at noen som bryr seg kan få muligheten til å forsøke å hjelpe deg til å få det godt med deg selv igjen. Ofte hjelper det å bare få satt ord på ting – slik jeg har oppfordret til i et tidligere innlegg på bloggen min – slik at man får sluppet ut litt av trykket. Men av og til er ikke dette nok. Av og til har man det så forferdelig vondt inni seg at man bør oppsøke profesjonell hjelp.

Hos meg som Tankefeltterapeut vil du møte et åpent sinn og et åpent hjerte som kun er interessert i å lytte, uten å komme med forklaringer eller teorier av psykologisk art – nettopp fordi jeg ikke er psykolog, men Tankefeltterapeut. Det eneste jeg gjør er å lytte til det du sier, få deg til å føle de vonde følelsene og tappe på akupunkturpunktene til følelsen avtar. Dette er ikke samtaleterapi – kun rett fram konkret jobbing med dine følelser og spenninger, som kommer av tanker du tenker.

Så for å avslutte med det jeg innledet med; Joda, menn har følelser! Og ofte har de mer intense og komplekse følelser enn vi kvinner er klar over.

Tør å ta sjansen på å åpne opp og be om hjelp <3